Tålmodighet på prøve

 

Mors egen blåveisgutt

Tur er et magisk ord. Det fremkaller stort sett alltid logrende hale, trippende labber og forventningsfull piping. Ditto ivrig og intens snusing i øret, alt mens jeg krabber rundt på leting etter den venstre gummistøvelen og den ikke alt for kledelige flåtthatten. Hadde Madame Mim bare hatt gummistøvler så…

Tur er magisk.

Blåveis er også magisk, et naturens under og her var den slett ikke truet av noe som helst.
Aller minst den firbente turisten som varsomt posisjonerte sine lange ben mellom blåveisen.

Min egen blåveisgutt…

Det er bare å peise på

Det var engang en peis i et gammel vernet hus. Nymalt og fullt fungerende gruepeis, trodde vi. Inntil en dag da regnet øste ned sist sommer og Husets Herre bestemte seg for å nyte et glass vin foran peisen.

Det oste og røyk og tross justering av trekk og sjekk av vifte måtte forsøket avbrytes og kubbene ble båret ut med to grillklyper og en wokpanne som underlag.

Dette eventyret kunne blitt langt. Men vi trakk inn ekspertisen og med det fikk vi  forståsegpåere som kom med alt fra gode fyringsråd, til litt mer kostbare løsninger som å mure på syv rader ekstra på pipa og sette på /ta av den elektriske vifta som satt på pipehatten. Det brukte vi ett halvt års tid på. Og ikke ble det særlig bedre.

Så kom feieren på inpeksjon, viftet med påleggsblokka og mer enn antydet fyringsforbud. Og selvsagt  hadde også den trioen masse gode forslag.

Husets Herre fikk nok og da var det tid for murerbataljonen. Det skulle ta maksimalt to dager og dette kunne de, så det var bare å ta livet med ro.

Det tok seks dager, deretter begynte maleren, snekkeren og de andre som fortsatt er her, nesten tre uker etterpå…

Uansett hvor ille det er – ikke tro på det håndverkeren din sier…

Forhåpentligvis er det snipp snapp snute til påske – for nå orker vi ikke mere.

Anemonesurr

Det er noe ved lørdagsværet som inspirerer til innesysler. Og litt nye innstikk i hagekalenderen kanskje.

Huset er ihvertfall rolig, Miles Davies fortsatt like god og Poden har kommet med te til sin mamma. Pøbelen sover  derimot uforstyrret i sengen og jeg sorterer frø i ro og mak.
Denne helgen må jeg forøvrig få sådd chiliplantene. Har fire sorter i år og hvorav to er helt nye for meg.

Ute spirer snøklokker, krokus og korte hvite tulipaner. Jeg håper ihvertfall snøklokkene blomstrer til påske.

Det er alltid litt spennende, anemonen her plantet jeg som hvit, men den er da ikke hvit. Ikke for mine øyne i hvertfall. Godt jeg har plantet nesten hundre knoller av den sorten der.

Helgeplanene er en tur til byen for å hente et tallerkenstativ jeg har kjøpt i en bruktbutikk, og ellers handle litt fisk og grønnsaker til lørdagsmåltidet.
Det er sprøstekt torskerygg med paellaris (og ferske hjerteskjell) og en lun tomatvinaigrette på menyen.

Høres ut som noe jeg bør lage dessert til.
Men først frø og hagekalenderen.

Min fødselsdagsgave til deg kjære venn

Vidunderet ville vært femten år i dag.
Det er en anseelig alder selv for en engelsk setter. Vi savner ham sårt, selv om Pøbelen på snart to år fyller livet vårt med glede og atter glede. Vidunderet ville likt ham, Pøbelen var  jo allerede planlagt da Vidunderet ble syk. Vi ville så gjerne at de to skulle bli kjent med hverandre og at Pøbelen skulle lære litt folkeskikk og jaktmanerer av en erfaren gentleman. Det skulle desverre ikke bli slik.

Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at ingen som møtte Vidunderet unnlot å miste en bit av sitt hjerte til ham. Hans personlighet og livsglede smittet. Hans kjærlighet gjorde meg til et bedre menneske og mange andre med meg.

Vi så jo at han ble eldre, sakte heldigvis, men formen var bra og humøret på topp. Han hadde  god livskvalitet på sine gamle dager. Også den søndagen i oktober hvor han ble syk og vi tok ham til nærmeste vakthavende dyreklinikk. To dyrleger jobbet med ham, tok mange prøver, røntgen og tilførte væske.  De mistenkte at det var noe i veien med det ene øyet hans, hvor han hadde en slags hevelse. Vi fikk reise hjem med ham og ny time ble satt opp senere i uken for en biopsi. Den viste at Vidunderet var blind på øyet grunnet  et godartet melanom.

Vi ønsket hvis mulig å redde Vidunderets øye og søkte derfor bistand hos en stor dyreklinikk med en veterinær som hadde øyensykdommer som spesialitet.
Det er klart det gikk mange tanker gjennom hodet disse dagene mens vi ventet på time. Vi var  tydelige på at dette kunne få en fatal utgang og hvis han ikke kunne beholde full livskvalitet skulle vi ikke utsette ham for noen lidelser.

Spesialisten som undersøkte Vidunderet konkluderte med at øyet måtte fjernes. Operasjonen var ”vellykket” og Vidunderet kom hjem tre dager før julaften uten sitt høyre øye. Vi passet ham på skift i jul og romjul, slik at han skulle få mest mulig tid til å venne seg til sin nye tilværelse og jeg synes han var en strålende pasient. Hvilket også dyrlegen bekreftet på oppfølgningskontrollen.

I slutten av januar var han satt opp til kontroll hos øyenspesialisten. Det var påpekt at det var viktig med hyppige kontroller slik at man kunne følge en eventuell negativ utvikling i det resterende friske øyet.
Vi var på fjellet, vi var på fjordisen, spiste is, lekte på jordene og levde hver dag som det var den siste. Noen storspiser hadde han aldri vært, men jeg syntes ihvertfall at han var på vei mot sitt gamle jeg.
Kontrollen i månedskiftet januar/februar skulle vise hvor feil jeg tok. De ringte opp, og fortalte at han hadde utviklet diabetes og at jeg skulle få opplæring i hvordan dette skulle håndteres samme dag.

I tillegg til Rimadyl, Voltaren, Furix og Vetmedin skulle han nå også settes på en streng diett, regelmessig mosjon og insulinsprøyter, samt kontroller flere ganger pr uke til vi hadde fått tilpasset insulindosen.
Noen av hans medisiner skulle tas til mat, noen før mat og insulinen kun etter mat og med avstand til det meste annet. For Vidunderet som alltid hadde spist og drukket som det passet ham, må dette ha vært en sjokk. Han var så tapper, så modig og selv om hver dag var en kamp for å få dette til, var det ingen av oss som ga opp.

Ikke dyrlegen heller, selv om vi tydeliggjorde vårt syn på at hans velferd skulle komme først og faktisk  ba om direkte råd hvorvidt denne omfattende behandlingen var til hans beste. Jeg spurte om vi snakket  uker eller dager og hun sa at det var det ikke snakk om – her snakket vi måneder og at at hunder kunne leve et fullgodt liv med kontrollert diabetes. Bare jeg fikk til dette med måltider kontra insulin, regelmessig mosjon og de andre medikamentene. Det var ikke få ganger jeg gråt meg i søvn.

Februar gikk, det ble mars og Vidunderet fyllte tretten år. Det nærmet seg påske. Vi forstod jo at det godt kunne bli Vidunderets siste påske og kviet oss lenge før vi bestemte oss for å reise på fjellet. Men han elsket jo fjellet og jeg var egentlig så sliten at jeg måtte ha avlastning noen dager fra sykepleierrollen. Dyrlegen ble forespurt og ”godkjennelse” utstedt på fredagskontrollen.
Tirsdag morgen før palmesøndag kunne han ikke bevege bakbena når han skullle opp av sengen sin. Vi ringte og fikk båret ham inn til dyrlegen som tilfeldigvis også var hundekiropraktor og masserte ryggvirvlene hans og ”knakk” litt her og der og vips sjanglet han opp. Ikke som før, men ihvertfall på bena. Han skulle nok bli helt fin igjen, bare vi tok et par ekstra kiropraktortimer før påske , et råd vi selvsagt fulgte.
På den siste fredagen før påske hadde jeg t.o.m kjøpt gule påsketulipaner fra Vidunderet til dyrlegen som ”reddet ham”. Det siste hun sa var at det var virkelig stor forbedring og at han var skikkelig klarert for påskeferie . Så vi dro til fjells den ettermiddagen vi.

Neste morgen kunne han ikke bevege bakparten igjen. Dyrlegen var selvsagt ikke å få tak i, men vi ble henvist til en vakttelefon som kostet 61 kroner pr minutt og der satt vi tyve mil unna uten noen form for hjelp.
Den natten  tok vi  vår egen avgjørelse, satt med ham i armkroken og så ut på den vakreste blå fjellhimmelen fra setervollen. Han fikk godt med smertestillende fra mitt etterhvert rikholdige hundeapotek , spiste hundegodbiter fra påskeegget sitt og indrefilet av det beste slaget. Deretter reiste vi hjem fra fjellet for å få ham avlivet hos den dyrlegen han kjente og stolte på.
At det var den dyrlegen som forlenget hans liv og plager det behøver han aldri vite om. Den dyrlegen som aldri talte hans sak og aldri anbefalte  oss å la ham slippe videre behandling.  Vidunderet var selvsagt forsikret, godt var det. Mens hans behandlinger makset ut selv hans forsikringer og vi betalte store summer for hans behandling og medisiner utenom. Kostnader var egentlig aldri et tema. Særlig ikke fra dyrlegens side.

Både jeg og min nærmeste familie har selvsagt båret på tung skyldfølelse for måten Vidunderet gikk ut av livet på.  Aldri har jeg følt meg så liten som disse månedene. Alt kom til å gå bra bare vi osv.  Det var hun som var veterinæren og eide kunnskapens makt. Vi valgte denne dyrlegen, vi betalte og fulgte opp alt – men vi kunne ikke kjenne hans smerte. Mitt håp nå i ettertid er at den var begrenset til så liten som mulig.

Jeg har skrevet dette for min egen del. Fordi jeg føler jeg må sette et punktum for min egen skyldfølelse.
Selvsagt er det hederlig å være forretningdrivende, hederlig å skape gode inntekter og arbeidsplasser. Men, for det er et men – det må ikke og skal ikke gå på bekostning av dyrs velferd.  Veterinærenes etiske regler må og skal sørge for det som er best for dyret.
Den siste uken av Vidunderets liv er ikke noe å være stolt av.

New game please

Nesten ett år har gått. Stort sett har det vært stille fra min kant. For selv om jeg føler meg raus når det gjelder å dele av meg selv med andre, så har dette vært et år med mange store og små utfordringer.
Det viktigste er tross alt at jeg har kommet ut på andre siden. Forhåpentligvis som et klokere menneske. Det er litt av det livet dreier seg om. Det å kunne svelge i seg skuffelsene, plukke blomstene langs veikanten og våge å se fremover.

Oppdatering ?

Vel, Min Elskede/Kokken er fremdeles akkurat det, lager mer mat enn noensinne og nå har han i tillegg gått løs på verktøykassa. Sirkelsag på ønskelisten til jul og en fjong sixpence på toppen skjuler de små grå tegn. Han er i godlune om dagen.

Poden har kjæreste, jobb og egen kokkekniv. Fortsatt like glad i snøfokk og minusgrader, men på god vei videre med livet sitt. Vi er heldige som har ham så nær og kjenner på hans kjærlighet og omsorg. Den har vært og er uvurderlig.

Pøbelen da ?
Han er stor gutt nå ( tror han). Full av futt og tross det doven nok til å ikke trekke oppover i skiløypa. Han er en fantastisk hund, klok og uredd, vennlig mot alle og jakter i tillegg som et uvær. Vakker er han også, slank og langbent, men fortsatt med et rampete glimt i vakre øyne. Pøbelen er nok blitt litt bortskjemt, men ikke mer enn at han ikke tar seg noen friheter.
Det er fortsatt helt trygt å ha kakefatet på det lave bordet og vi har kommet til en overenskommelse om at han sover ved fotenden av sengen etter klokken 0700.

Jeg selv runder et halvt århundre denne sommeren. Da jeg var 20 følte jeg at de på femti var ”hønngamle”. Det må muligens revurderes noget. Her jeg sitter med frøposene utover vengebordet føles ikke alderen like tyngende. Det spirer til våren i år også.

Vi har reist litt siden sist, London, København, vårt elskede Frankrike, Østerrike, Irland og Hellas. For ikke å forglemme Harryturene og traskinga rundt i fjellheimen for å ” vise” Pøbelen rypa. Bilder kommer etterhvert. Vinkjelleren er ikke like velfyllt som i beste dager, men vi lever foreløpig ikke av det vi dyrker selv heller så…

Den største forandringen er likevel her hjemme. Vi har etablert oss på Småbruget med låve og lubbent tomtareal hvor vi planlegger en spennende urtehave. Sjekker finn.no etter gressklipper og jordfreser, og driver ellers med forebyggende ryggøvelser før våronna.
Det hele er en innimellom uoverkommelig oppgave. Disse gamle husene krever mye vedlikehold og enga som burde vært plen var som et svømmebasseng med gress på i fjor sommer. Det tar dagesvis å skifte en listbit, for det aller meste må googles og snekres, prøves og tilpasses og da bare for å finne ut at malingen må lages for hånd. Givende er det dog. Og vi legger oss slitne hver eneste dag.

Det tok litt tid i tankeboksen. Kjenne etter om jeg følte jeg hadde noe mer å si.
Jeg er meg og kan ikke være noen annen. En bloggvenn sa engang til meg ” jeg liker deg akkurat som du er”. Det forstod jeg egentlig aldri , det er liksom ikke noen alternativer.
Tilslutt kom jeg frem til at jeg blogger litt om livet på Småbruget, med smått og stort. Mest for min egen del, men det er alltid hyggelig om noen vil dele denne delen av livet mitt med meg.
Dag for dag, sånn bare fordi…

Hverdagsglimt

Det er de merkeligste ting som skjer når man jakter på møbelpolish. Et absolutt must i mitt kondisjonerte hjem. Tidligere var dette en slags hyllevare du kunne kjøpe i dagligvaren på hjørnet, nå er det en  hel tidsreise. Ikke at jeg har fått fatt i møbelpolishen heller.

Man tar altså ikke bilen frivillig i Oslos gater i disse dager, det er fortsatt langt igjen til ”normale” forhold og selv om vi går siksakk mellom skiltene fra takras.no – så kan jeg underskrive på at de ikke hindrer isblokkene fra å rase. Pøbelen og jeg var centimetre fra å bli utryddet av et isras jeg ikke har sett maken til siden Bøyabreen kalvet rett foran mine føtter.
Ergo hadde Pøbelen og jeg fått på henholdsvis sele og piggsko for ultimate jaktforhold.

Jeg binder ikke Pøbelen utenfor, men han var så sølete,butikken er liten og jeg ser ham hele tiden, så i dag planla jeg et unntak. En strålende flott eldre dame kom meg i forkjøpet og tilbød seg straks å passe ham. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk til hennes lyse Burberrykåpe og dyrets gjørmepoter, men hun insisterte og slik ble det.

Vel ute igjen slo vi av en liten prat. Hun var virkelig skjønn med et nett av smilerynker rundt de vakre brune øynene. Til og med Pøbelen var betatt. Kanskje ikke like mye som hun var i ham, men slikt tar vel menn som en selvfølge.

Erle som hun heter fortalte oss at hun akkurat hadde vært hos dyrlegen og hentet asken etter sin gamle hund. Seksten år var en anseelig alder og fjorten dager er på langt nær nok til å komme seg på fote igjen etter å ha mistet en slik god venn.
Jeg fortalte om Vidunderet og kampen, og tilslutt om sorgen som vi fortsatt sliter med å håndtere. Hun fortalte om tårene som kom over henne som en flomstor elv. Helt uten forvarsel. Om de velmente råd fra andre om hun fikk se å ta seg sammen, det var tross alt bare en hund. Komme seg ut litt, reise jorden rundt og for all del ikke anskaffe noen ny hund, for den kom jo også engang til å dø.
Som om vi ikke alle skal det, sa Erle.

I sorgen over våre to hundevenner, fant vi tonen, utvekslet telefonnummer og avtalte å møtes igjen. Det gleder jeg meg til. For det var et godt møte og slike møter gjør livet rikere.

Phenix

Netter med bitt i…

Natten svøper sitt myke dekke over oss. Det kjennes godt.
Vi står litt skinnløse tilbake etter dager som denne.

Pappa var en mann med utpreget sans for “naturens gleder”, dvs en kopp med blåbær og ei skive ferskt brød, litt kaffe i sidelomma på sekken og svartkjelen da
- og så gikk livet videre.

Kvelden før han døde snakket vi om ” hans” multemyr, for det heter multe der jeg bor faktisk. Den mytiske myra, den som alltid lyser orange mot deg og aldri har møtt en juninatt med litt under null.
Drømmer lever evig.
Hans drøm var å vise meg veien.
Den kunne jeg for tyve år siden, pappa ….

Nu legger igjen frosten sitt dekke over oss…..

Trøstecurry

Jeg lager mat. I dag som trøst, for jeg er lei meg. Lei meg på den måten at det er bare å ta tiden til hjelp.
Da er det egentlig godt å sette i gang med noe på kjøkkenet, få tankene  inn på litt annet spor for en stakket stund.

Det blir en helt enkel curry i dag, inspirert av de gode smakene vi fikk i London på en av de mange indiske topprestaurantene , i dette tilfellet Tamarind.
En Murgh Makhni putrer i gryten,  det er forøvrig  kyllingfilet i kremet tomatsaus , smaksatt med fenikkel, ingefær og grønn chili. Servert med  dal, ris og nanbrød. Får jeg ånden over meg kan det hende det blir en raita til også, for det er en sterk curry i dag.
Det tror jeg skal bli godt.
Varme sjelen på inn og utsiden.

Kjøkkensjefen min overvåker prosessen fra sin faste plass, og selv om det blåser surt her tror jeg det blir en lang kveldstur, før vi inntar sofaen med bok og  et glass rødt.